Litt av livet mitt!

Hei, Siden jeg igrunnen ikke har så veldig mye spesiellt å blogge om. Så kan jeg jo blogge om litt av livet mitt. Så dere kanskje ser litt om hvordan jeg igrunnen har hatt det, å hvorfor jeg sliter med mitt?

Jeg er en jente på 15år, født 31.05.98. Jeg er en veldig glad og positiv jente. Men den jenta har desverre forsvunnet!
Jeg, mamma og søsteren min flyttet fra pappa, i 2010. Siden pappa gjore noe, som jeg enda ikke helt klarer å tilgi han for! Jeg kan si det enkelt, pappa har aldri gjort grov vold på meg, han har ikke gjort noe vold mot meg. Men jeg har tatt imot utrolig mye kjefting fra han. Isåfall da! I 2010, så skremte pappa meg veldig mye 2 ganger på rad. Å jeg klarte ikke mer, så jeg snakket med mamma, å hun skjønte jeg ikke hadde det godt.

Jeg oppsøkte da helsesøster på skolen, å snakket med henne om det som hadde skjedd hjemme, å hun forstod at jeg slet mye med å faktisk tilgi pappaen min. Mamma visste om at jeg hadde oppsøkt helsesøsteren på skolen, så jeg fikk starte å gå til helsesøster på helsestasjonen, istedet for å vente to uker, før jeg fikk snakke med henne igjen. Dette bestemte jeg jo selv, men jeg ville at mamma skulle vite om det, så det ikke kom som et stort sjokk, når helsesøster innkalte meg, mamma og pappa inn til et møte.

Jeg kan si det enkelt, det møte gikk ikke som planlagt, det gikk ikke så veldig bra, jeg slet med å bare sitte der å se på pappa, som flirte av meg, etter det jeg hadde sagt til helsesøsteren. Helsesøster satt og stirret rart på pappa, siden han flirte, når hun fortalte hva jeg hadde fortalt henne. Hun gikk selfølgelig ikke innpå akkurat hva jeg hadde sagt tidligere, for det har hun ikke lov til.

Helsesøster skjønte etter det møtet, at det funket jo ikke så veldig bra. Så hun kunne ikke akkurat hjelpe meg så veldig mye igjennom det. Så hun tilkalte da barnevernet. Jeg startet å gå til barnevernet, å det hjalp meg så og si, litt bedre. De har støttet meg igjennom diverse saker. De også prøvde å ha et møte med meg, mamma og pappa. Men det heller gikk jo ikke så veldig bra. Vi gikk igrunnen innpå en avtale, at jeg og pappa skule prøve å ha litt samvær av og til i helgene, å finne på forskjellige ting.

Pappa var jo for så vidt, enig i det. Men når jeg hadde samvær der, så skjedde det ingenting, det var som at jeg var usynlig for pappa, han satt jo bare på kjøkkenet å glodde i data-skjermen. Så det var jo ikke så veldig artig for meg å sitte i huset til pappa, der det bare var meg og han. Når han bare var opptatt av dataen? Så jeg sluttet enkelt og greit å reise til pappa. For jeg ville absolutt ikke dit.

Mamma har prøvd nå i alle disse tre årene å få meg til å reise dit, men når har jeg rett og slett gidd opp. Så mamma har bestemt at hun ikke skal tvinge meg opp dit, for hun ser hvor ødelagt jeg har blitt etter alt styret med pappa. Jeg kan si det sånn da, jeg og pappa har hatt våre diskusjoner, vi har kranglet veldig mye disse årene. Å jeg har fått utrolig mye støtte ifra søsteren min på 21 år. Å det er jeg ganske så glad for!

Jeg har fått mye negative tilbakemeldinger på at jeg er innblandet i barnevernet, folk tror det er meg det er noe gale med. Men jeg kan ikke noe for at jeg har hatt et ganske dårlig forhold til min egen pappa? Jeg kan ikke noe for at jeg ikke klarte å fullføre skoledagene, jeg slet meg veldig mye igjennom skoledagene i 7ende klassen, etter det med pappa. Jeg satt bare å glodde ut av klasseromsvinduet å tenkte, jeg ikke var bra nokk for min kjære pappa.

For bare to uker siden, så var jeg innlagt på UPA, som jeg har fortalt tidligere! Jeg var innlagt, pågrunn av kuttingen min, jeg hadde kutt over hele handen. Å det var fordi jeg tok meg nært av noe pappa hadde sagt til meg, som han hadde igjen sagt til andre. Å igjen, så fikk jeg støtte av min søster. Hun sa jeg ikke måtte ta meg så nær av det pappa hadde sagt til meg. Men jeg kunne ikke noe for det.

Som jeg har fortalt tidligere, etter jeg kom ut fra UPA, så var jeg der bare for å få en liten "time out" å som sagt, det var veldig godt å vær borte fra alle en liten ri. UPA, bestemte seg da for å sende en henvisning til BUP i Molde som jeg også har fortalt tidligere. Å jeg får begynne på møter der med en psykolog. Å UPA sa selv, at om det var noe, eller om det ble vanskelig igjen, så kunne jeg bare ta kontakt med dem, så kanskje jeg fikk en liten "time out" igjen!..

Greit, folk skal gjerne få si at jeg er innblandet i barnevernet fordi det er liksom jeg som er problemet. Men jeg synes de iallefall kan få vite historien bak alt som har skjedd? Jeg har ikke hatt det lett, jeg ville jo selvsagt ikke inn i barnevernet selv, det var aldri noe jeg tenkte meg, men det bare ble slik, fordi helsesøster ikke følte jeg hadde det så bra hjemme!

Jeg lever et fantastisk liv hjemme med mammaen min! Å jeg er glad for at jeg har den mammaen jeg har, for ellers vet jeg ikke hva jeg skulle gjort, jeg er glad for den familien jeg har, å for at jeg har de som støtter meg. De jeg har fått støtte fra mest, er vell moren min og søsteren min.

Nå de siste månedene, så har jeg fått utrolig mye støtte av besteveninda mi! Noe jeg er utrolig glad for!

Det er ikke min feil at jeg er i barnevernet. Jeg kan ikke noe for det. Nå vet dere iallefall litt av min bakgrunn!


Det er ikke jeg som er "badgirl" men at folk kan blande seg inn i det?


Dette er første gangen, jeg har gått ut offentlig om livet mitt. Så håper dere har litt respekt for dette!



Jeg er en normal 15åring, med problemer, som jeg ikke kan noe for selv. Jeg vil være en normal ungdom, som akkurat alle andre. Men jeg kan ikke noe for hva som har skjedd. Jeg kan ikke noe for hva pappaen min har gjort?

Greit, jeg er ikke som alle andre 15åringer. Jeg har venner som er mye eldre enn meg, jeg har nesten bare venner som er over 18 år, jeg har et får som er 16-18 år, men det er ikke mange. Jeg trives best med de som er eldre, for jeg føler de skjønner mer enn de på min egen alder! Jeg kan ikke noe for det? Det er bare den personen jeg er!

-NadiaElisa

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar